Livet med barn med ADHD er alltid interessant og aldri kjedelig!
..og siden jeg selv lever med mine helt egne og unike utfordringer også, så lærte jeg meg tidlig at det alltid kommer nye uforutsette hendelser på veien..
Plutselig treffer «lynet» igjen, alltid når jeg minst venter det og i grunn ikke er forberedt. Blondinen har jobbet seg gjennom blant annet mobbing, sosial angst og depresjon – hun har tatt STORE skritt og gått langt ut av komfortsonen – og akseptert mye! Hun har ei god venninne, men har tatt skritt for å bli kjent med andre og utfordre sine egne og andres grenser og fordommer…. og forholdt seg til en skole som ikke alltid evner å se og legge til rette for stille, snille og flinke piker som henne!
Lynet kom i form av brevet! Et brev som sier at selv om hun har jobbet «ræva av seg» og oppnådd et snitt på 5,375, ikke kom inn på den skolen hun ville….. fordi at de som valgte tysk i år måtte ha 5,4 i snitt (mot spanskelevenes 5,1). Og for å fylle opp de store klassene med spanskelever hadde t.o.m elever med 5,0 i snitt kommet inn, mens det var venteliste på tyskklassene. Den ene venninnen hun var knyttet til har selvfølgelig kommet inn, og de andre hun hadde fått kontakt med har kommet inn på andre skoler – og selvfølgelig ikke det hun hadde som andre valg. Blondinen min var helt.. tom, tror jeg vi kan si. Og mamma og pappa hjertene gråt for det eldste barnet vårt.
Jeg vet at for mange er dette småtteri, jeg vet at hun kommer inn på noe annet…
Jeg vet også hva det kostet henne å slåss for dette.
Jeg vet at hun ikke følte at hun hadde ork igjen til å slåss for en ny runde med karakterer de to månedene hun hadde igjen på ungdomsskolen, at hun hadde prestert dårlig etter vinterferien fordi skolen kjørte på med to-tre prøver i uka + prosjektoppgaver, tentamen og prøveeksamen – og da var vi ikke en gang i eksamensperioden enda…
Jeg så smerten, sorgen og frustrasjonen!
Jeg så at det igjen var hun som – uforskyldt fra noens side egentlig – ble den som var «skadelidende» og som ble stående igjen når de andre gikk videre med livet.
Jeg vet hva det kostet henne å skulle skilles fra bestevenninnen..
…og hvor umulig det var for henne og komme på skolen å fortelle at hun ikke hadde kommet inn…
Veggen gikk ned: Hun ville ikke på Gymnaset. Hun vil bare gi opp og sove. Gamle bekymringer pirrer under overflaten, og jeg kjenner på skrekken over for at hun skal bli deprimert igjen.. at hun skal gjøre noe dumt.
Jeg ønsker jo bare at hun skal få lov å oppleve medgang og mestring nå, at hun skal få lov å slippe alle «slagene i trynet» hele tiden.
I flere dager var jeg er helt nummen, nummen og satt ut, og følte meg så rådvill. Hvordan skal vi få fikset dette? Jeg tillot meg til og med å gråte litt, i dusjen når ungene ikke var hjemme.
Og så begynte Øvelsen: Akseptere tingenes tilstand, tok en lang prat med Blondinen, reflekterte og ga respons, avveie for og i mot, vurdere hvem som eventuelt kunne kobles inn for å hjelpe og justere situasjonen. Og etter par dager skjedde det som jeg før bare kunne drømme om: Blondinen takket ja til en plass på en annen linje på samme skole, og hun valgte det helt selv. Vi hadde fin oppstartsamtale med skolen før ferien, og hun var oppriktig glad for valget hun hadde tatt. Hun følte ro.
Nå har hun gått på skolen en måned, og det går faktisk over all forventning. Alt vi har jobbet med de siste 10 årene viser seg sakte, men sikkert, å gi avkastning. Alle møtene, samtalene, kurs og mestringsstrategier sitter under huden på Blondinen – og hun bruker det! Hun har fått nye venner og er så strålende fornøyd med opplegg og lærere. Det er ren lykke for meg – for oss – og minner meg om hvor viktig det er å ikke gi opp håpet.
Håpet og troen på at «this to shall pass» og «everything works out in the end».
Jeg håper at et innblikk i vår hverdag, kan gi akkurat deg tro på at ting vil ordne seg etter hvert – at du ikke er alene i hverdagskampen for ditt unike ADHD barn.
Jeg sender deg styrke, håp, kjærlighet og alt det beste, du som står på for ditt unike barn, dag inn og dag ut.
Lykke til! ❤
Britta – med hånden på hjertet.
Livet med ADHD 